En skogplantertekst

En tekst om mårran’ til en skogplanter, fra sommeren 2021.

Skogen våkna lenge før meg i dag, og når jeg nå ankommer med et stort gjesp, stråler den imot meg sånn at det er umulig å ikke smile. Det er visst ikke for sent å få med seg morgensangen til fuglekoret heller. Jeg trasker oppover mot plantefeltet mitt med kassa som inneholder 500 planter i armene. Jeg har kommet fram til min egen metode å bære dem på; de er litt uhåndterlige disse kassene. Men det gjør ikke noe å måtte ta en pause og betrakte alt det grønne en liten stund. Dessuten har jeg lagt merke til at skogen er litt annerledes for hver dag som går, så hver dag kan jeg fornemme en ny stemning her ute. Noen ganger er det bare det at sola steker litt varmere enn dagen før, eller at mosen er enda blautere. Men andre dager er forskjellene ikke til å ta feil av; det kan være så tåkete og stille at man kan føle seg som forlatt på et livløst og øde sted, eller det kan være at himmelen driver og vingler mellom å slippe ned vann eller sende skyene av gårde, sånn at man aldri kan få kledd seg fornuftig. Men i dag er en dag hvor skogen bare gløder av varme og liv og man ikke kunne finne på å ønske seg vekk til noe annet sted. Og når jeg er kommet fram til stedet hvor jeg ga meg dagen før, har jeg fått varma opp og er klar til å tråkke rundt med hølpipa mi’ igjen. Lage høl, plante planten, to skritt, lage høl, plante planten, to skritt, lage høl, plante planten, to skritt. Det går helt av seg sjøl nå